Heei! Beklager det lange fraværet mitt - har rett og slett ikke orket å blogge på en stund, i og med at jeg har vært dårlig i flere uker. Og grunnen til det, er at jeg har fått diabates type 1. Så her kommer den lille historien fra jeg begynte å merke at det var noe rart, til  jeg nå har begynt med sprøyter osv:

I mange uker nå har jeg vært svimmel, kvalm, hostet masse, hatt hodeverk - og drikket forferdelig masse vann og saft. I tillegg til dette, gikk synet mitt fra minus tre, til minus fire. Jeg syntes dette var veldig rart, så jeg tok turen til legevakten i krsand. Jeg fortalte dem alt, og fikk beskjed om at dette var helt normalt og at dette gikk rundt akkurat nå. De ga meg en antibiotika og noe hostesaft, og selvfølgelig stoler jeg på det legen sier, og tenkte dette ville hjelpe. Men neida, jeg ble enda mer kvalm og klarte ikke dra på jobb eller noe som helst, så jeg dro hjem til søsteren min (foreldrene mine og lillesøsteren min var i syden, og skulle hjem samme dag som jeg dro). Jeg var ufattelig kvalm, og begynte å kaste opp..



Celin, storesøsteren min begynte å lese på antibiotikaen, og fant ut at visst jeg ble kvalm eller i verstefall begynte å kaste opp - da måtte man ringe sykehuset så fort som mulig. Og det gjorde hun. Jeg fikk time med en gang, og møtte foreldrene mine og lillesøsteren min på sykehuset i Flekkefjord. Først ble vi ropt inn til legen, og her fortalte jeg det samme som jeg gjorde i krsand. Først sa legen at jeg hadde fått lungebetennelse, og hadde ikke tenkt å sjekke noe annet. Men så sa mamma at hun ville de skulle sjekke sukkersyken (legen ville egt ikke gjøre det, i og med at hun mente jeg ikke hadde det). Etter noen om og men målte hun blodsukkeret mitt, og det viste seg at jeg hadde fått diabetes type 1. Legen sa det at hun aldri hadde opplevd at noen kom inn til legen og hadde sukkersyken, så jeg ble lagt inn på sykehuset med en gang. 

Jeg fikk sjokk. Tårene begynte å trille, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det å ligge på sykehus var mitt største mareritt, spesielt siden jeg har sprøyteskrekk. Doktoren og mange andre leger begynte å ta både blodprøver, måle blodtrykket og sette inn kanyler (hadde i tre stykker) osv. Dette var helt grusomt, men hadde verdens beste støtte av familien! Jeg var veldig heldig som var hos søsteren min da dette skjedde, og lillesøsteren min og foreldrene mine kom hjem fra syden akkurat da. Uten dem hadde det vært mye verre. 

Jeg var på intensiven til å starte med, og de målte blodsukkeret mitt annenhver time (på natten også), så jeg fikk veldig lite søvn og så ikke ut. I tillegg til dette ble jeg våknet klokken 07 på morgenen for blodprøver. Dette var lite gøy, men ble mindre redd for sprøyter på disse dagene, i og med at jeg fikk sprøyter hele dagen. Og nå må jeg stikke meg selv flere ganger til dagen også.



Jeg lå på sykehuset i fire og en halv dag, og fikk masse blomster, gaver og besøk av både familie og venner. Ååh, jeg har virkelig den beste familien og gode venner! Mens jeg lå på sykehuset hadde jeg samtaler med en spesialist på diabetes et par dager, og fått masse info om rett kosthold, hvor mye insulin jeg skal ta til diverse måltider - og ikke minst lærte jeg å måle blodsukkeret og ta sprøyter selv. Første gangen jeg skulle ta sprøyter selv, var jeg veldig redd! Men det gikk bedre enn forventet, og var ikke særlig vondt. Jeg kjenner selvsagt det lille stikket, men det er så lite at det går helt fint. Jeg lærte dette ganske fort, og kunne det bedre enn hva de på sykehuset kunne. Jeg måtte spørre etter insulin selv jeg, og når jeg fortalte dette til diabetes spesialisten sendte hun meg hjem med en gang; hun så jo det at jeg kunne dette ganske bra! Det var helt fantastisk da jeg hørte hun si ordene dra hjem!

Det eneste jeg virkelig sliter med nå, er at jeg ikke kan spise så mye sjokolade og godteri som jeg selv vil, haha! Det er jo det beste. Men etterhvert kan jeg ha det meste, bare jeg tar nok insulin først. Og det er Cindy ganske happy for! Jeg begynner å kunne alt dette ganske godt allerede, og har det veldig fint♥ Visst noen av dere har gode tips på diakaker elns, gjerne skriv dem ned! Finner så lite diating i butikker for tiden, er såå kjedelig.. Før hadde de masse slikt, som for eksempel is og sjokolader, men finner ikke noe av det nå lengre. 

♥ ♥ ♥




Hei, dere! Etter å ha blogget en god stund nå, har jeg fått en del nye lesere, og jeg vil gjerne dele en liten historie fra en hendelse som skjedde i Tyrkia noen år tilbake med dere nye lesere også. Og dette velger jeg å dele slik at både du og dine foreldre tenker mer over det å gå alene rundt i utlandet, og eventuelt i Norge. Man må være veldig forsiktig med hvem man snakker med og hvor man drar. Man vet aldri hva som kan skje, og vil bare ha det gøy! Men det kan skje så ufattelig mye på bare noen minutter - mye verre enn hva som skjedde meg. For det som skjedde meg, var en ekkel situasjon hvor jeg trodde det verste. Jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Vil du lese innlegget? Da kan du klikke her, så kommer du direkte inn på blogginnlegget. Blir også kjempe glad om dere deler innlegget!



Jeg har også skrevet et innlegg om det å være kristen, og legger ikke noe skjul på at jeg selv er kristen og stolt. Det var herlig å skrive et slikt innlegg, i og med at jeg liker å snakke om slike ting. Alle har sine meninger om diverse ting, og mange har sterke meninger om det å være kristen. Les innlegget og se hva jeg mener, og del gjerne<3 Innlegget kommer du til ved å klikke her.

 




Heia! Tenkte å dra opp et tema som blir mye snakket om på media og andre plasser, og det er mobbing.

Utrolig mange mennesker ute i verden i dag sliter med mobbing på skolen, nettet, fritidsakiviteter, sms´er osv.. Når jeg gikk på barneskolen, gikk jeg på en kristen skole. Denne skolen syntes jeg var veldig bra i starten, men etterhvert ville jeg bare bort derifra. I og med at det var såpass lite her, var det heller ikke mange elever, og var derfor ikke lett å finne akkurat de personene du passet inn med og delte samme interesser med. Flere ganger visste jeg at folk baksnakket meg (noe som fort skjer på en liten plass med få folk), og det var absolutt ingen god følelse, men jeg visste at jeg alltid hadde noen å gå til. Men i slutten av 7. klasse var det nok, og jeg bestemte meg for å bytte plass til en vanlig skole hvor det gikk mange elever, og når jeg startet her kunne jeg ikke fått det bedre. De vennene jeg fikk her, er venner jeg fortsatt har, og er venner jeg følte jeg hadde kjent for alltid etter kun noen få dager. Jeg har også hatt flere rykter på meg, også av folk jeg ikke kjenner. Og dette var rykter som at jeg var den bitchen osv.. Men dette valgte jeg å ikke bry meg om, i og med at jeg selv visste at det ikke var sant. Jeg visste heller ikke hvem de var engang. 



Når jeg fortalte læreren min på den gamle skolen at jeg skulle bytte skole, da kunne vi snakke ut om det, men før jeg hadde bestemt meg, nei da snakket vi ikke. Så jeg fikk den følelsen av at de ikke hadde tenkt å gjøre noe med det før jeg hadde tatt en beslutning. Og slik skal det ikke være! Både på ungdomskolen og her jeg går nå, er lærerne utrolig opptatte av hvordan elevene har det, og lytter til deg om det er noe. Her på Gjennestad kommer man fort til rektor om det er et lite hint til mobbing, og det er bra! Jeg digger at lærere følger med, og ikke bare tenker; jobb, jobb, jobb.. Nå er dagen snart ferdig, og lønna kommer soon!

Flere mennesker mobber folk gjennom nettet, og dette tror jeg er fordi at de ikke tør å si samme ord face to face. Folk mobber også med å kaste ting på personer eller ødelegge gjenstander av dem, slå eller sparke. Dette er helt unødvendig, og jeg fatter ikke at folk kan være så slemme! Noe jeg har tenkt litt på, og som ofte kommer opp som tema i skoletiden, er at mobbere ofte har det vanskelig hjemme og lar dette gå utover andre. Men visst dette stemmer, må man tenke litt mer. Tenk om det var deg selv dette gikk utover? Hadde det vært gøy? Nei.. Det hadde det absolutt ikke! Folk må klare å bruke hodet, og tenke mye mer over ting før man gjør noe. For å bidra til å stoppe mobbing, må man selv være bevisste og følge litt med. Man må kunne tørre å si ifra til både foreldre, lærere og rektor på skolen om du selv blir mobbet, eller kjenner noen som blir det. Dette kan være veldig vanskelig for mange, men er noe man bare må gjøre, for ellers er det ikke sikkert det blir bedre, og det vil vi ikke ha noe av! Eller hva?

Håper dere likte innlegget, og del gjerne!




Heia! Som overskriften sier; Jeg er er kristen og stolt! Og det er hva  jeg er. Jeg er heldigvis oppvokst i en kristen familie, noe jeg er utrolig glad og stolt over. Jeg har troen på Jesus. Det er ikke noe jeg legger skjul på. Selv om jeg er kristen, har jeg ikke lest hele bibelen, jeg sier ikke i mot folk om de banner, jeg ber ikke hver dag, og jeg har ingen regler som må følges med religionen. Det er så himla fort gjort å dømme folk ut i fra hva de tror på. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålene; Ber du hver dag? Er foreldrene dine skikkelig strenge? Er du hyper kristen? Slike spørsmål kan dere gjerne spørre om, men ikke tro at alle er like. Ikke tro at jeg er en annen person selv om jeg har troen på Jesus. Ja, kanskje noen familier har strengere regler enn andre, men de er absolutt ikke noe annerledes selv om de har et strengere miljø. Vi lever et helt normalt liv, og er ikke noe annerledes enn hva andre mennesker er. Vi har bare troen på noe, og det er fantastisk! Mine foreldre er helt perfekte! Og vi er en helt normal familie (om vi ikke regner med at vi gjør masse tull, og sier mye rart. Haha!), og gjør ikke noe annerledes enn hva andre gjør. Det hender at vi synger "Og du som metter liten fugl..." Med middagsbordet hos mormor og morfar. Men det er bare koselig syntes  jeg.

Når jeg er ute med venner eller andre kjente, og noen banner, da bryr jeg meg ikke. Men av og til tror de personene det gjelder, at jeg blir nærmest sur, og sier unnskyld for ordspråket fordi de vet at jeg er kristen og ikke banner selv. Men helt serriøst? Jeg bryr meg ikke om hva andre gjør eller sier, de kan gjøre akkurat som de vil! Det er jo selvfølgelig snilt å si unnskyld, når de vet at jeg ikke liker banning. Men som sagt så bryr jeg meg ikke om hva andre gjør eller sier. Men må si det at når man er i en situasjon der noen banner i HVER setning, syntes jeg det er helt unødvendig. Dette blir jeg bare provosert av. Det tror jeg mange av dere der ute også blir? Selv om man er kristen eller ikke.

Jeg som kristen, har ikke noe i mot andre religioner. Det er noe jeg er veldig sikker på at mange andre tror vi kristne har. Men det har vi altså ikke (kan godt være noen har det, men det har i alle fall ikke min familie). De har også en tro, og noe de følger. Det som er med de fleste andre religioner, er at de har et mer strengere miljø, med flere leveregler. Men det er noe de selv har valgt, og det skal respekteres. Visst du som leser dette, er i en annen religion - gjerne skriv litt rundt det!

Visst jeg gjør noe jeg angrer skikkelig på, da ber jeg om tilgivelse. Om jeg ikke gjør det, får jeg faktisk veldig vondt i kroppen. Det er bare slik jeg er, og de som kjenner meg, de vet at jeg ikke klarer å leve på noe som jeg kommer til å angre på i lang tid. Det trenger nødvendigvis ikke å være noe jeg har gjort galt, men det kan være en liten småting som at jeg blir sur på noen, og har sagt noe som jeg selv angrer på. Jeg er veldig flink til å si unnskyld til folk også! haha.. Får ofte høre at jeg sier det for ofte, og at det ikke var noe å unnskylde seg for. Det kan hende at jeg får dyttet litt borti en person, og da MÅ jeg si unnskyld, hehe! Men akkurat det har ikke noe med kristendommen å gjøre, det er bare slik jeg er som person.

Visst jeg er litt redd og skeptisk en kveld jeg skal legge meg (er utrolig mørkeredd sånn btw.) - kanskje jeg har sett en skrekkfilm, eller noen har fortalt skumle historier. Da lager jeg meg en liten bønn som: Ikke la meg drømme vondt. Dette hjelper faktisk! For hver gang jeg har hatt dårlige kvelder og bedd, da har jeg hatt gode drømmer. Dette høres sikkert veldig rart ut, men det er noe som hjelper meg.

For en del år siden da jeg var omtrent syv eller åtte år, var jeg og lillesøsteren min å hoppet på trampolinen. Jeg husker godt at vi begge to ikke ville være ute mer, og skulle ta turen inn. Lillesøsteren min var også veldig sliten, og brukte det som unnskyldning til å sitte på ryggen min opp trappa, og inn i huset. Jeg husker også at jeg var litt skeptisk i begynnelsen, i og med at vi begge to var små, og det kunne bli tungt. Men jeg ville være snill, så jeg sa ja. Jeg husker at hvert steg jeg tok i trappa var tungt. Da vi endelig hadde kommet på toppen av trappa - altså det siste trappetrinnet, mister jeg balansen, og vi faller bakover. Vi ruller ned til bunnen, og det gjør så vondt at jeg nesten mister følelsen. Har det noen gang hendt med deg at du får så vondt at du ikke kjenner noe? Ingen av oss hadde blitt skadet, bare et par skrubbsår om jeg husker rett. Dette kaller jeg for engle beskyttelse. Det kunne ha gått mye verre, for trappa var høy og bratt, og vi falt ganske så kraftig.

Jeg tror det er mange mennesker som ikke vil si at de er kristne, selv om de egentlig er det. Men dette er fordi de er redd for å bli bedømt etter hva de tror på. Det er så utrolig trist å tenke på at noen mennesker faktisk blir mobbet for dette. Det er så unødvendig. Kan de ikke bare passe på seg selv, og tenke litt over hva de selv gjør, enn å gå rundt å passe på andre?

Jeg legger ikke skjul på noe, som jeg nevnte øverst i innlegget. Jeg er utrolig stolt av religionen min, og vil at folk skal vite det! Har du noen spørsmål til meg, gjerne skriv de ned i kommentarfeltet, og jeg vil svare deg. Veldig gjerne lik innlegget om du likte det! Setter stor pris på det.

-Cindy

#Feelings #religion #kristenogstolt #blog #cindyllb




TING JEG ELSKER

Sjokolade! Ubeskrivelig godt! Jordbær er prikken over i-en sammen med sjokolade! Elsker å sette meg med ned og nyte den herlige smaken, og hvordan det smelter i munnen. Får helt vann i munnen av å skrive om det hahha!

Klær - Noe jeg har alt for mye av, men er så utrolig glad i dem! Bytter klær omtrent hver dag!

Blomster. Duften, fargene, dekorasjonen og helheten i blomster er så fantastisk! Det å sette inn blomster på rommet, og lukten strømmer på, er såå herlig!

Sixpack - Når det er en film hvor en fin gutt drar av seg singletten, og DEN fine magen kommer frem, da er Cindy i himmeleeen.. Kan tenke meg at utrolig mange av dere jenter også tenker slik! Haha..

  Duftlys - lukten av et herlig duftlys i et hus er himmelsk!

Shopping - Ååh, noe av det GØYESTE jeg vet! Jeg eelsker å gå rundt og kikke på klær og andre ting, og mest sannsynnlig komme ut av en butikk med en pose eller to. Det er faktisk nesten trening å gå på handle tur! Tenk hvor lenge man kan gå rundt, og i tillegg bære masse poser. For en herlig trening da, hihi!

Å vinne! Jeg er en skikkelig dårlig taper, så er digg om jeg vinner!

Likes og kommentarer - Det er så utrolig koselig om folk liker og kommenterer bildene mine på facebook, instagram, bloggen og andre nettsider. Ikke at det er noe jeg fokuserer på, men er utrolig koselig om folk tar en titt, og kanskje legger igjen en like eller en kommentar. Blir ofte veldig rørt også!

Smågodt og film!

Stramme bukser. En helt fantastisk følelse om buksa sitter stramt på over alt.

Perfekte øyevipper! De dagene jeg får maskaraen helt perfekt på, finner du en happy Cindy! Der jeg kanskje får en vippe der, og en vippe her, litt tykt lag en plass, eller for masse på det ene øyet. Det er skikkelig irriterende, og en litt irritert Cindy kommer frem.

Jeg er forresten med i en konkurranse hvor du kan vinne SmileLab! vil du også være med? meld deg på HER.

-Cindy

#love #detteelskerjeg #aboutme #blog #cindyllb




Hei hei! Nå tenkte jeg å lage et innlegg hvor DERE kan få ut følelsene dine. Tenkte rett og slett om dere hadde noe inne, som dere gjerne vil få ut - skriv det her! Det er ikke alltid så lett og snakke ut om ting, selv om man har godt av det. Det kan være gjennom nettet, og sosialt. Jeg foretrekker begge deler. Så om du har noe du vil dele med meg - og andre som leser kommentarene, skriv det i kommentarfeltet! Det kan være alt fra store hemmeligheter som du kanskje ikke tør å si til andre "ansikt til ansikt", eller små problemer. Det kan også være noe du er redd for, eller om du står i en situasjon der du ikke vet hva du skal gjøre. Skriv det du vil! Jeg kommer senere til å velge ut noen av kommentarene, og skrive et eget blogginnlegg hvor jeg kommenterer tilbake på det du har skrevet. Gjerne skriv flere ting - enten i en eller flere kommentarer. Husk at du ikke trenger å skrive navnet eller e-mailen din. Du kan velge å heller være anonym.

Har du noe å dele? (ideen om innlegget er hentet hos stina.blogg.no)

-Cindy




"Jeg veier 50 kg" "Jeg veier 80 kg". Har det noe å bety? Nei, det har ikke det! Om du blir fór undervektig, eller fór overvektig, kan du gjøre noe med det. Om du ikke har en sykdom selvfølgelig! men uansett hvordan du er, må du være fornøyd med deg selv.

Utrolig mange unge og voksne folk i dag er så opphengt av vekta si. Folk trener hver dag, og gjør alt for å veie mindre. Selv unge folk går på diett og slanke kur. Til og med tabletter for å ta av seg. Jeg har ikke noe i mot folk som slanker seg, men jeg mener at de kan slappe litt av. Å trene er sunt for helsen din, men om du begynner å spise mindre, og går på en haug med kurer, er ikke dette godt for helsen din. Er det noe du tenker over? Det er slike ting du hopper over - unngår å tenke på det. Men jeg anbefaler folk å tenke i alle fall litt over det. Den beste måten å trene på, er å sette opp dine egne lister for hva du skal gjøre. for eksempel en plan for hver dag. Her kan du fint sette opp en dag på trenings senteret, en dag for jogging eller gåing, en dag der du har styrke trening i stua eller ute, kanskje du vil sette opp en dag hvor du trener sammen med noen - det er utrolig koselig å trene sammen med andre! Det syntes i alle fall jeg. Du kan også sette opp en avslappnings dag - det er utrolig godt! For dere som gjerne vil komme opp i form, men syntes det er kjedelig med trening, er det utrolig fint å sette opp et klokkeslett hver dag, hvor du går en liten tur. Kanskje du har en hund som vil være med på en luftetur? Dette gjør også at du får en litt bedre kondis. Det er så lett å tenke at du ikke orker å ta en tur ut - og noen dager er det slik at du er utroolig slapp, og ikke orker noenting! Men det må du bare overse. Bare løft deg opp fra sofaen, ta på deg en jakke og noen gode sko, og kom deg ut. Det har vi alle så godt av! Og det er veldig herlig når du først har kommet deg ut. 

Jeg kan ikke legge på meg det at jeg er så veldig aktiv selv. Men en stor grunn til det, er at jeg tar av meg med en gang. De fleste av dere vil tenke at jeg er såå heldig! Men om du veier veldig lite, og tar av deg så fort - kan det bli farlig om du synker ned i vekt. Jeg tok en uke der jeg ville ut å jogge hver dag, og ta noen styrke treninger når jeg kom hjem igjen. Jeg jogget i tre dager, og hadde allerede tatt av meg 1 kilo. 1 kilo er ikke veldig mye, men det er den del ettersom jeg tok av meg dette etter tre dager. Men jeg kom fram til at jeg heller kan gå tur noen dager, og ta styrke treninger hjemme. Og selvfølgelig noen dager hvor jeg kan chille hele dagen, haha! Men det finnes så ufattelig mye du kan gjøre uansett hvor mye du veier.

Det er enormt press rundt det med kropp. Mange har det på seg at de vil passe inn i den buksa eller den kjolen. Om man ikke kommer inn i det, mener mange at de er feite. Og utrolig mange sier også at om de er feite, er det ingen som liker deg. Det er absolutt ikke sant! Skulle ønske at alle jenter  (gjelder spesielt jenter, men også gutter) kunne seg selv i speilet flere ganger, og se hvor fin du er. Om vekta sier 40, 60, 80 eller 100 kg, er det noe nydelig med deg uansett hva som står der. Om folk sier at du er for stor, eller for tynn, er dette noe du ikke skal høre på. Ikke bry deg om hva andre mener. Om du er i en situasjon hvor du veier for mye, og gjerne kunne tenke deg å bli mindre - snakk med familie, og lag et trenings program til deg selv. Du styrer ditt eget liv, og det kan ikke andre gjøre noe med. Vær fornøyd med deg selv. Uansett hvordan du er, og hva vekta sier, er du like nydelig uansett! Husk; vekt er bare et tall!

Hva mener du om dette? Gjerne del innlegget videre om der enig.

-Cindy

#vektharingenbetydning #minemeninger #blog #cindyllb




Hei dere! Nå kommer det et litt lengre innlegg enn hva jeg pleier å skrive. Jeg har blogget en stund nå, og tenker å dele en av mine hemmeligheter med dere. Det er veldig tungt å skrive det som kommer, men er alltid godt å få det ut - snakke om det. 

i 2011 var jeg i Tyrkia på en 2 ukers ferie sammen med familie - jeg var 12 eller 13 år. Den ene kvelden gikk vi tur på strandpromenaden i side. Her var det flere gøye butikker, og den ene her hetet Cubus! Vi tok selvfølgelig turen innom, og skulle se om det var noe spennende. Det er jo litt kult at de har samme butikk navn i Tyrkia, som de har her i Norge. Her inne var det nesten bare kopi klær - noe som er kjempe gøy! Butikken var på to etasjer. Min første tanke når vi kom inn, var at jeg måtte finne en do. Jeg spurte den første personen jeg så jobbet her. Og det var en ung gutt i 18-19 årene. Jeg husker at han var fra Sverige, men hadde den typiske "tyrkiske huden". Han viste meg veien inn til doen som var i andre etasje, og som var et eget rom inni et annet lite rom med masse t-skjorter og singletter. Når jeg kom ut igjen, stoppet gutten meg. Han spurte meg først om hvor gammel storesøsteren min var, og spurte etterpå hvor gammel jeg var. Jeg smilte tilbake, og svarte hvor gamle vi var, og gikk inn i det lille rommet for å se på klærne som var her. Det var flere hyller med klær, og var vanskelig å finne ut hva du likte, hehe. Men jeg fant denne ene singletten som skilte seg ut, og som jeg likte veldig godt. Jeg ropte på gutten, og spurte han om hva den kostet. Han sa at vi skull få en samlet pris om mammaen og pappaen min også hadde funnet noe. Han tok singletten ut av hendene mine, og la den tilbake i hylla. Jeg lurte litt på hvorfor han tok den tilbake, men tenkte ikke noe mer over det. Jeg gikk videre til neste hjørnet, og kikket videre. Mens jeg stod å kikket på noen t-skjorter eller singletter, stilte gutten seg fremfor meg. Jeg snudde meg og fikk vondt i magen. Han tok hendene sine bak ryggen sin, og viste tegn til at jeg skulle ta tak i dem. Men det gjorde jeg ikke. Jeg sto helt stille, med hendene mine rett ned. Jeg starter å skjelve, og hjertet dunket. Jeg sto inneklemt, og kunne ikke bevege meg. Jeg ble helt fjern, og visste ikke om jeg skulle si noe eller dytte ham bort. Rettere sagt så turte jeg ikke å si eller gjøre noenting..

Etter noen minutter kom mamma, pappa, storesøsteren min, og lillesøsteren min inn i det lille rommet hvor jeg stod fast i et hjørnet. Gutten var veldig rask med å flytte seg da han så dem. Han latet som ingenting og viste mammaen og pappaen min singletten jeg syntes var så fin. Han sa til dem at de skulle få en god pris om de fant noe mer. Mamma og pappa så seg rundt i rommet, og gikk ut gjen. Jeg sa ikke noe til dem og ble stående helt stille. Gutten skulle til å gå bort til meg, akkurat i det et par kunder spør han om hjelp i det større rommet (i andre etasje). Han snudde seg mot meg, og sa at jeg måtte vente på han her inne, til han var ferdig med kundene. Jeg fulgte med på at han gikk bort til dem. Når han begynte å snakke med dem, løp jeg så fort jeg kunne ned trappen. Mens jeg var i trappen på vei ned til første etasje, hørte jeg at han ropte etter meg, og spurte om hva jeg skulle. Jeg lot være og svare, og løp videre til jeg var helt ute. Her satt han ene i familien min heldigvis! Men jeg lot være å si noe, og satt meg ned ved siden av ham. 



Resten av folket kom ut, og vi gikk sakte bortover mot en restaurant. Vi stoppet i noen butikker, men jeg orket ikke å se mer, i og med at jeg følte meg uvell. Så jeg gikk med pappa og han andre i familien videre til restauranten vi skulle være på. Da resten også kom, bestemte jeg meg for å fortelle dem hva som skjedde. Det var ikke mange ord jeg klarte å si, før tårene begynte å trille. Jeg klarte å fullføre det jeg skulle si, men det var utrolig vanskelig.

Følelsene som strømmet gjennom kroppen når dette skjedde, er vanskelige å forklare. Jeg var redd, og ble helt fjern - samtidig som det var en hel haug med tanker i hodet. Tanker om hva jeg skulle gjøre. Tanker om hva gutten egentlig ville. Og tanker om hvor mamma og pappa og dem var. 

Jeg gikk sammen med mamma og pappa og dem hele denne kvelden, men tenkte at det ikke kunne skje noe galt av å gå alene til doen! De var tross alt i samme butikken også, men ikke i samme etasje. Men som dere ser, kan det skje slike ting på den lille tiden du er alene. Nå som jeg er eldre, hadde jeg klart å takle denne situasjonen på en annen måte, da hadde jeg helt sikkert sagt noe, eller dyttet gutten bort. Men som en 12/13 åring, er ikke dette noe du kommer på. Nå vet ikke jeg hva denne gutten egentlig ville, men når han stiller seg fremfor meg, og har hendene bak. Og sier at jeg må vente på han inne på det lille rommet, tenker du det verste. Jeg vil helst ikke tenke på hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde vært klok nok, og løpt ut da jeg hadde sjansen. 

Å skrive dette innlegget, er like tungt som å snakke ut om det. Jeg husker denne situasjonen som at det skulle ha skjedd i går. Men selv om det er hardt, kan det være godt å få det ut! Dette kan også være en oppkvikker for det å gå alene som mindreåring. Jeg er sikker på at slike ting har skjedd med mange mennekser - også verre ting. Dette har ofte skjedd siden personen har gått alene. Så vær forsiktig!

Jeg har heldigvis den beste familien og de beste vennene jeg noen gang kunne hatt. De stiller opp for meg, og lytter på det jeg vil si. De trøster meg om det trengs, og hjelper meg videre med ideer og tips om hva jeg kan gjøre. Så om dere leser dette, tusen takk!



Håper virkelig at dere forstår hvor farlig det kan være å gå alene i utlandet, og eventuellt andre storbyer. Dette er noe som skjedde for tre år siden, men slike ting er ikke noe du bare glemmer. Heldigvis skjedde det ikke noe mer enn det, men det er uansett noe man blir utrolig redd av. Jeg har vært i Tyrkia et par ganger etter dette også, men har aldri vært innom Cubus igjen.

Del gjerne innlegget videre

-Cindy 






Cindylkg@msn.com




Hei! Jeg heter Cindy Lillebø og er en jente fra Lyngdal. Jeg blogger mest om hverdagen, men også en del om mote. Jeg har blogget i noen år nå, og elsker det fortsatt. Følg gjerne med :)


Legg meg til som venn




Arkiv


· September 2016 · August 2016 · Juli 2016 · Juni 2016 · Mai 2016 · April 2016 · Mars 2016 · Februar 2016 · Januar 2016 · Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014 · Juli 2014 · Juni 2014 · Mai 2014 · April 2014



Kategorier


· Anbefaling · Antrekk · Blogg · Bloggvideo · Blomster · DIY · Fashion · favoritter · Hairstyles · Hverdag · Innkjøp · Inspirasjon · Konkurranse · Linkerunde · Oppskrift · Rabble samarbeid · Samarbeid · Sminke · Spørsmål · Stjel stilen · Tanker og følelser · Tips · Turer · Wants



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits